..til første delmål er i boks.

Vel, jeg har ca en 5-åring igjen(barn regnet i vekt), før første delmål er nådd, og det i seg selv kan virke håpløst. Men om jeg ser igjen på tickeren over, har jeg faktisk kommet ca en fjerdedel på vei. Innerst inne er jeg redd for å ikke fullføre(nok en gang...). Livredd. Likevel er jeg sikker på at denne gangen går det bra. Jeg har kun meg selv å forholde meg til, og kun meg selv å imponere, glede og bevise noe for.

Intervalløkter, gjennomsvette sports-bher, gnagsår og beinhinnebetennelse er fantastisk. Ja, det høres ekkelt ut(viser til andrenevnte), men det føles fint. Og det må ærlig innrømmes at jeg skjemmes over å ha blitt sittende inne i nærmere to år og syns synd på meg selv. Gjemt meg bak unnskyldninger, og såkalte diagnoser. Ærlig talt, Julie Anne, våkn opp.

Det er fint å høre familie og venner fortelle at de er glad for å se meg igjen. Ikke at de ikke har sett meg de siste årene, men jeg har visst gjemt meg der og. Derfor er det ingenting annet enn fantastisk at jeg endelig får skinne gjennom igjen. Le, smile og sprudle hele dagene. Man vet man har lite å bekymre seg over når hverdagens største utfordring er solbrente skuldre. Og det føles fantastisk.

Herregud, så forbanna jævla sukkersøtt...   :-)

Å få påvist beinhinnebetennelse(i begge leggene) når man verken har tid, tolmodighet eller lyst, passer meg midt på ryggen..

Jeg får ikke lov å jogge eller gjøre andre bevegelser som belaster leggmusklene. Derfor har jeg tatt meg ufrivillig treningsfri i helgen. Etter en halvtime med dry needling på den ene leggen i går, fikk jeg beskjed om at det kunne være lurt å avlyse planene mine de neste dagene, for det ville gjøre vondt. Tøff i trynet som jeg var, tenkte jeg ikke mer over det og endte opp med å forstå alvoret først en time senere. Hele leggen stod i spenn, som om den var låst fast i krampe. Foten holdt meg ikke, og det var umulig å trå skikkelig. Jeg humpet meg fremover i sneglefart og bannet høyt innvendig. Det var ikke spesielt vondt, men jeg hadde en fot i ustand slepende etter meg...

Den er mye bedre i dag, og kan strekkes helt ut i alle retninger med minimal smerte. Derfor har jeg mannet meg opp til en liten gåtur senere i dag. Det er lurt å holde foten i bevegelse, men likevel lytte til kroppen, noe jeg har unngått de siste ukene. Sistnevnte, altså. Foreløpig ber jeg til høyrere makter om at de går fort over, selv om jeg har fått beskjed om at leggene trenger hvile, ikke bare noen dager, men minst et par uker. Jeg har jo tross alt tre uker igjen å trene på, før jeg kommer hjem for godt. Og jeg vil virkelig kunne ha intervaller på tredemøllen innen den tid.

Det gir meg i det minste god tid til å lese på teorien, og hva er vel bedre enn å lese i sin egen bil?
For ikke å snakke om på en lørdag.. Vel, må man, så må man.  

Fløtekakebaking in progress..

To uker - treningsøkter to ganger daglig, fem ganger i uken.

Det beste av alt er at det ikke finnes noen hemmelighet. Sunt kosthold, med både brød, poteter, kjøtt, fisk og ris. Rett og slett alt man vanligvis spiser. Forskjellen er hvor ofte, og hvor mye. Det er klart at jeg kunne gått ned mye mer med annet kosthold, men så fort det var over, ville jeg gått like fort opp igjen. Tickeren viser ikke halve kilogram, men det halve kiloet den ikke har fått med, vil vise igjen på neste veiing.

Ikke har jeg spist noe godteri heller siden jeg startet. Det er vanskelig første uken, men kroppen tilpasser seg så utrolig lett at andre uken kjenner man ikke like mye så søtsuget. Derfor var dette lørsdagsgodtet mitt i går.

Mens Miriam koste seg med melkebart.


 Jeg fikk også handlet både nye sko, pulsklokke, capri denim og en nydelig topp.

Huff, det blir mye mobil- og instagrambilder, men det er jo så mye lettere enn å dra speilreflekset frem og tilbake.

Har dere hatt en fin helg?

Jeg dør litt innvendig av effektene, men må ærlig innrømme at jeg liker dem og.

Jeg har mottatt snittkarakterene mine for første termin, og med 5 i både Samfunn, Norsk og Engelsk sier jeg meg fornøyd med et snitt på 5. Jeg har i tillegg tatt kroppsøving vg2 som privatist og hadde avsluttende eksamen i dag. Oppgavene kom litt brått på, og var ikke helt forberedt på den type eksamen, men alt i alt gikk det greit. En drøy måned igjen på skolen nå, så er enda et kapittel avsluttet.

Merkelig, men deilig. 

Herregud, så gult. Gult, gult, gult gult.. Koser meg, til tross for all gulheten.. overalt!

Litt nervøs. Litt spent. Litt glede. Litt redsel. Litt gira. Litt skremt. Litt av alt, egentlig.

Mamma startet helgen ved å gi meg nye treningsklær, fantastisk! 


 
Nå er jeg klar til å reise i morgen tidlig, men har ikke helt kontroll på hva jeg føler om det. Jeg gleder meg utrolig mye, samtidig som jeg holdes litt tilbake. Det er helt nytt, men det må prøves. Nok en fantastisk mulighet til å være selvstendig, fornuftig og ha fullstendig kontroll over meg selv.
 

Dette drar jeg med meg, i tillegg til Mac, speilrefleks og litt andre småting som ikke kan pakkes før i morgen(...eller senere i dag, om du vil). 


 

Jeg har tilbrakt helgen min hos pappa, noe jeg ikke har gjort på flere år. For en deilig følelse å være omgitt av familien på den siden 24 timer i døgnet. Søsken, besteforeldre, onkler og tanter, for ikke å snakke om pappa. Jeg har til og med fått meg en god tur bak rattet på 13 mil, og jeg må si det gikk usedvanlig bra. 

Å vite at jeg må opp om seks timer gir meg skremmende tanker om de som får sove lenge i morgen. Håper dere sover dårlig i natt, alle som har fri! ;-)

Og forresten....

Jeg vet ikke hvor jeg vil være om fem år - ikke i morgen heller, for den saks skyld.

Som liten skulle jeg bli vetrinær. - og politi - og ikke minst advokat. For ikke å snakke om bilmekaniker, kokk, servitør og popstjerne. Hva skjedde med denne jenta? 

På slutten av ungdomsskolen var jeg nær å velge å utdanne meg til kokk, men i ren frustrasjon og manglende kunnskap, valgte jeg å gå medier og kommunikasjon. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg ville bli, eller hvorfor jeg i det hele tatt valgte å gå den skolegangen. Jeg ville gå for det sikre og skaffe meg en studiekompetanse, og studiespesialisering var helt uaktuelt. Nå i ettertid angrer jeg litt på valget mitt, selv om studiekompetanse gjennom medier og kommunikasjon virker helt greit..

Det er over to år siden jeg tok valget, og mye er endret siden det. Både tanker, livssituasjon, interesser, prioriteringer og følelser. Jeg har funnet ut at man ikke alltid kan bestemme hva som skal skje, og at fremtiden er uforutsigbar. Jeg er skuffet over meg selv som har endt opp slik jeg har gjort, uten å fullføre skoleåret mitt, men samtidig er jeg stolt over det jeg har oppnådd. At jeg tok med meg nok en 5+ fra skolen i dag gjør det enda bedre. Jeg misliker at jeg neste år skal ta programfagene med mennesker som er yngre enn meg selv, og at jeg ikke vil komme inn igjen til den gamle klassen, men jeg håper på å likevel gjøre det beste ut av det. Jeg kan kun gi det beste av meg, og det vil jeg virkelig.

Tross frustrasjon, tankekaos og bekymringer for fremtiden, tror jeg det er greit å ikke vite hva jeg vil enda. Jo mindre jeg vet, jo mer overrasket vil jeg bli over hva jeg ender opp med. Har man ingen steder man har bestemt seg for å gå, kan man heller ikke gå feil. Ting dukker alltid opp, somregel når man ikke venter det. Både oppturer og nedturer, men det vil være med på å styrke meg på veien og hjelpe meg å finne ut hva jeg vil med livet mitt. Og det føles bra.

Humøret er forferdelig skiftene. Mens jeg forbanner livssituasjonen min en dag, er jeg positiv og ser fremover en annen dag. Det merkes, ikke bare for meg. Nå skal jeg løpe av meg litt frustrasjon på tredemøllen, løfte vekter som jeg aldri før har gjort og kose meg i andres selskap - og jeg ser frem til det!

Brace yourself - Depressing posts are coming.
Om noen skulle savne milelange innlegg med ørten forskjellige skildringer av drittfølelser, fortvil ikke.

Det er ikke alltid så lett å være glad, og likevel ha en hverdag fylt av konstant angst for å falle igjen. Når jeg først er oppe og der jeg burde vært, klarer jeg skjelden gå perioden fullt ut uten å frykte mitt eget verste. Det går ikke an å være fullstendig lykkelig, om man er redd seg selv. Nå er jeg likevel her igjen, og slipper derfor å frykte det verste. Det kan heldigvis ikke gå andre veier enn opp.

Etter en runde med motion blur i Photoshop finner jeg bildet passende - til tross for at det er grusomt ubehagelig å se på.

Bildet er fra lørdag, hvor jeg storkoste meg i 18års dag. At bildet beskriver meg som passe fjern, gjør ikke noe. Jeg husker jeg tok meg selv i å tenke at "wow, ikke en eneste negativ tanke i hele kveld". Slike opphold i et ellers kaos av tanker er virkelig gull verdt. Fine venner, god drikke, nikotin og latter gjør virkelig ikke vondt.
Det er vanskelig å ikke kunne føle glede over egen fremgang, kunne verdsette de små tingene i livet eller våkne med et smil. Det samme gamle, hver gang, og derfor ingenting som verken er nytt eller mer spennende enn sist innlegg fylt med tullete tanker, følelser og hendelser. Likevel er det fint å få det skrevet ned. 

Det er nedlatende å:
- Gå hjem fra jobb, i frykt for å ende opp i fosterstilling på toalettet.
- Måtte fortelle arbeidsgiver situasjonen min, hver gang det går nedover. Man mister verdighetsfølelsen med en gang. "Hvorfor er jeg ikke såpass god at jeg i det minste holder ut dagen?".
- Få åtte 5ere på to måneder, mens man henger seg opp i den eneste 4ereren jeg har fått så langt, og føle skyld over dette.
- Grue seg til å gå ut blant mennesker og tillate meg selv å ha det gøy.

...og så stoppet hjernen å fungere. Jeg har visst skrevet nok, selv om jeg enda ikke har fått frem noen poeng.
Det blir godt å reise bort om en uke, og forlate vanlig hverdag i tre hele uker, selv om jeg har blandete følelser om det og. Tssh, hva er det verste som kan skje? 

Å skrive et blogginnlegg når klokken såvidt har passert 07.00 er så langt fra min virkelighet som det går an å komme..

Når man ikke sover om nettene er det derimot lett å komme seg opp om morgenen. Det føles litt som om jeg bare har vært i sengen et par timer, selv om jeg egentlig har ligget og vri med siden halv tolv i går. Humøret er greit og jeg føler meg ikke trett. Om et par timer kommer søvnen til å slå meg hardt i bakhodet, og jeg gruer meg ihjel til å kjempe i mot.

God morgen!

DJ Fresh - Louder

Legg meg til; JuliieAnnee

Jeg har gått på skolen ti dager nå, gjennom fem uker. Nå er det syv uker igjen, altså fjorten dager.

Å gå i lærlingskole sammen med andre elever mellom 18-26 år er noe helt annet enn videregående skole. Det er et intensivkurs og er derfor krevende, men det gir så mye mer. Medelevene er mellom 18-26 år, noe som gir arbeidsro og mer seriøse forhold til skolearbeid. Helt fantastisk. I går gjorde jeg åtte sider med samfunnsfag oppgaver, som jeg allerede hadde gjort tidligere, bare for å være helt sikker på at jeg har et stabilt forhold til temaet.

Til nå har vi hatt fire prøver + et hav av innleveringer uten vurderinger. Fire 5'ere er samlet inn til nå, og at det er både i engelsk og norsk er betryggende så langt. Om jeg er fornøyd med å gå fra å stryke i alle fag til 5'ere? Tja.

Igjen.

Bilder fra tidligere innlegg passer ikke helt inn i designet og blir derfor litt for små. Ellers er jeg fornøyd foreløpig, tror jeg. 

Hva syns du?

And you're singing the songs, thinking this is the life.
And you wake up in the morning and your head feels twice the size.
Where you gonna go, where you gonna go, where you gonna sleep tonight?

Noen ganger føles alt man skriver så meningsløst. Man prøver, fjerner, omformulerer og prøver på nytt. Det går bare ikke. Og akkurat da er det godt å komme tilbake noen uker senere. Med nye gleder, nye hendelser, nye bilder og mer informasjon å dele. Slik som nå.

Det er over en måned siden jeg var innom sist. Det er litt merkelig. Jeg besøker min egen blogg og kan ikke forstå hvorfor den ikke er oppdatert. Hvor har jeg vært den siste måneden? - I et kaos av jobb, skole, følelser og drømmer. 
Jeg har brukt livet mitt. Jeg har følt på det, kjent godt etter og pustet med magen. Hvor er jeg nå, hvem er jeg og hva skjer videre?

 Det føles ganske bra. Jeg er brukbar både på jobb, på skolen, som venn, som familiemedlem. Noen ting er avsluttet, noen ting er startet. Penger er brukt, penger er spart. Hendelser er opplevd og gleder er delt. Man trenger egentlig ikke så mye mer.

Jeg er godt i gang med kjøretimer og lesing til teoriprøven. Bilen er vasket, bonet, har fått nye hjulkapsler og er klar for våren. Jeg sluttet på vg2 i januar, men startet for en måned siden opp igjen med intensivkurs som går over 16 uker. Til nå har vi hatt to prøver og begge er bestått med 5'er. Stolt. Jeg har bestilt tur til Bulgaria i sommer med Miriam. Jeg jobber lange vakter som til tider gjør kroppen min så sliden at jeg ikke orker annet enn søvn når jeg kommer hjem, men det føles bra. Veldig bra.

Det er så mye å se frem til, så mye å glede seg over og så mye man trenger å være sterk for. Det kan være hardt til tider, men når man står med dritt opp til halsen, ikke heng med hodet. 

Det blir Golden Sands, på samme sted som for tre år siden. Bilder under fra sist tur.

Når:

- Man har nok overskudd til å gå flere kilometer fra toget for å komme hjem, helt av egen vilje.

- Man gleder seg over å stå opp litt før man må for å komme seg i dusjen.

- Man har ledd så mye gjennom et døgn at magemusklene er ømme og tårene fortsatt sitter i øynene.

- En eneste klem gleder deg nok til å ha en god følelse resten av dagen.

- Man ikke ser negativt i noe, uansett hvordan man vrenger og vrir på det man tidligere knakk sammen av.

- Ingenting virker skremmende, uansett. Når man rett og slett bare vet at nå, nå skal alt ordnes.

Miriam, - Tusen takk for et fantastisk døgn. 

Hvem skulle trodd at barnet som akkurat hadde lært seg å gå, som satt smilende på mormors arm og som etterhvert fikk toppkarakterer på skolen ville gi opp så tidlig?

Det begynner å bli en stund siden nå. Det nærmer seg faktisk to år. Helt ufattelig. 
Jeg husker alle besøkene hos deg som om det var i forrige uke. Når du viste meg engelskboka jeg ikke visste om jeg skulle holde opp eller ned. Når du ga meg de gamle mattebøkene dine, for at jeg maste og ville være like stor som deg. Sangen du spilte av for meg, som mamma gang på gang nektet deg, for jeg var så liten. 

Det er helt forferdelig. Du fortjente aldri dette. Samtidig som jeg ikke klarer å se det fra din side, forstår jeg deg så utrolig godt. Smerten, lengselen, svakheten. Håp, gleder og energi man bare kunne drømme om. Jeg tørr ikke en gang tenke på hva du har gjennomgått. Hvilke tanker du har vært alene om, smerten du har følt hver morgen før du gikk på jobb, hver kveld før du sovnet. Jeg liker å tro at du gjorde det eneste rette for deg. Det var jo dette du ville.

På ingen måte skal du klandres for det. Dine valg er dine valg, ingen skal på noen måte kunne si noe i mot det. Vi kunne holdt deg her litt lenger, passet på deg og gitt det kjærlighet, men hva godt ville det ført med seg? Du ville ikke mer, det må vi bare respektere. Jeg er glad i deg.

Et siste ønske, - titt ned på oss innimellom. Ha det fint, for du fortjener kun det beste. Sov god, kjære søskenbarn. 

Korn ft. Skrillex - Get up

Times are looking grim these days, holding on to everything.
It's hard to draw the line. And I, I'm hiding in this empty space.
Tortured by my memories, of what I left behind.

Shut the fuck up, get up.

Det føles litt trist at jeg kommer hjem til en tom leiilghet etter stengning i dag.. Jeg føler meg så forferdelig avhengig av å alltid ha min kjære rundt meg. Heldigvis er det bare for en natt og dagene er fylt opp med jobb. God helg.

Nytt design. Blir aldri enig med hva jeg vil ha. Gidder aldri legge hele sjelen i det. En annen dag, kansje.

Et nytt år er ikke annet enn en fortsettelse på det gamle. Glem nye muligheter og nye opplevelser. Ta heller til takke med at du får oppleve et nytt årstall.

En optimist er våken til klokken 00.00 for å ønske det nye året velkommen. En pessimist venter i spenning til klokken slår 00.00 for å være sikker på at det gamle året forlater oss.

Nytt liv i akvariet

Endelig litt julepynt i leiligheten. Og ny lampe, ikke minst!

Tårene renner som små dråper ondskap. Kroppen min er så ufattelig sliten nå. Orker jeg? 

Jeg ligger strekk ut på baderomsgulvet. Føttene mine er iskalde, det samme er fingrene. Det betyr ikke så mye lenger. 
Pusten er tung og vond. Jeg må legge ekstra krefter i hvert eneste åndedrag. Jeg kaster et blikk om skulderen min. Et blikk av redsel. Hva jager meg? Det betyr heller ikke så mye lenger.

Jeg har begynt å kaste opp, ha konstant hodeverk og svimle av hver minste ting. Slik blir det alltid når det går for langt. Jeg burde spist litt. Jeg burde drukket litt vann. Jeg burde gått meg en tur. Det betyr så lite nå.
Jeg vet hva som er fornuftig, hva jeg bør gjøre og hva som må gjøres, det går bare ikke.

Det er en uke siden jeg fikk diagnosen. Siden det har det bare gått nedover. Det er seks dager siden jeg tok valget. Jeg skal søke om å få ta dette skoleåret over to år. Hvor dro stjerneeleven fra i fjor hen? Hva skjedde med alle femmerene og sekserene? Hva faen har skjedd?
Jeg vil ikke dette. Jeg vil jobbe meg opp igjen, smile til verden og vise hva jeg er god for. Jeg vil tilbake der jeg en gang var.

Det føles helt håpløst. Jeg legger hodet i gulvet litt, kjenner verden snurre rundt og føler meg ganske motløs. Mens jeg ligger på et mørklagt bad, med lyset fra skjermen og Kaizers fjernt i bakgrunnen føles det virkelig ikke bra i det hele tatt. Alt føles så uoppnåelig i slike perioder. Det eneste jeg vil er å sove, slik at dagene forsvinner. Det hadde vært fint. 

Det kjentes som jeg fikk et hardt slag i magen når jeg fikk beskjeden.

Likevel er jeg lettet. Det føles litt fint å endelig ha en grunn for alle følelsene, reaksjonene og tankene jeg har levd med det siste året. Jeg har i det minste en diagnose nå. En alvorlig depressiv lidelse, som det så fint heter. Tre ganske skremmende ord, men likevel noe som endelig setter ord på hva som faktisk feiler meg. 

Fra Wikipedia:
"Depresjon(også kalt depressiv lidelse, tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede. Tilstanden virker relativt universell og uavhengig av kultur - men opptrer hyppigere blant kvinner enn blant menn.
Depressiv lidelse kan være en invalidiserende tilstand som negativt påvirker en persons evne til å fungere i familien, på arbeid eller skole. Søvn, appetitt og helsen generelt kan påvirkes".

"En person som opplever en depressiv episode, har vanligvis et svært lav stemingsleie(humør) som virker inn på alle aspekter ved livet. En manglende evne til å glede seg over aktiviteter som tidligere har vært lysbetonte, er ofte til stede. mennesker rammet av depresjon kan være opptatt av å gruble over tanker og følelser der innholdet er verdiløshet, skyld eller anger som er ute av proporsjoner, hjelpesløshet, håpløshet og selvforakt.

Depressiv lidelse hos barn er en kontroversielt tema. Barn med depresjon kan ofte virke mer irritable enn nedstemte, og fremviser forskjellige symptoner avhengig av alder og situasjon. De fleste mister interesse for skolen og får dårlige skoleresultater. Barna kan beskrives som klengete, krevende, avhengige eller usikre".

Det er nesten skummelt å google sitt eget navn..

Jeg er litt av den typen som mener at gjort er gjort, og at jeg derfor ikke bruker timesvis på å slette gammel historikk, blogginnlegg, statusoppdateringer på Facebook og lignende. Av den grunn er jeg helt klar over at det finnes mye informasjon om meg på internett, men at det skulle være så mye.. vel, det hadde jeg ikke trodd.

Masse bilder fra årene på ungdomsskolen. Så utrolig masse minner! Og så utrolig små pupper. Ha ha, og jeg som sutret over vekta den gang.. Om jeg bare hadde visst. F9999z.

Jeg har akkurat kjøpt meg min første bil! Kjempegøy :D

Bilen er en Renault Megane(2001). Jeg skulle jo egentlig ha en svart golf, men denne var helt super. Behagelig, innenfor min prisklasse og godt fulgt opp med servicer. 
 
Noen bilder tatt i farten.

Og underskriving av kontrakt.


 Fornøyd :D

Har du noen gang verdsatt kaldt, rennende vann over hendene dine og smilt over de fallende bladene utfor? Eller fått en beroligende følelse av å vite at man har gjøremål gjennom dagen?

De siste nettene har jeg ikke bare sovet hele natten, jeg har også stått opp uten å tenke ?orker jeg faktisk dette?? og ?hva kan jeg si for å slippe å stå opp i dag??. Ingenting har dratt meg igjen i døren på vei ut eller okkupert hodet mitt gjennom skoledagen og forhindret meg i å gjøre en innsats. Det er skikkelig uvant og gjør meg egentlig enda mer redd enn jeg var tidligere. En konstant frykt for å falle tilbake der jeg var.

Solen skinner i skrivende stund og jeg har allerede gjort ferdig en sak til Sandnesposten. Det er en helt utrolig følelse å ha gjennomført arbeidsoppgavene mine uten å verken dra det ut eller ?glemme? det. Nå gjenstår det bare å gjøre det samme på skolen. Få karakterer i noen fag og ha god samvittighet ved slutten av terminen. Det begynner å bli en god stund siden sist jeg følte mestringsfølelse over endt skoleoppgave.

Arkivfoto, ca et år gammelt.

I dag tok jeg meg selv over å sette skikkelig pris på vannet fra springen mens jeg vasket hendene. På vei til jobb smilte jeg også av mørket og kulden. Det er egentlig utrolig fint her. Det er en slik beroligende følelse av glede og tilfredshet.

Når det kommer til vektnedgangen klarer jeg ikke helt å føle stolthet eller glede over tapet jeg har hatt til nå. Det er liksom ikke godt nok. Av den grunn har jeg mistet litt motivasjon og gode vaner har sklidd litt ut. Jeg ser derfor desperat etter råd og motiverende kommentarer for å komme skikkelig i gang igjen. Dette er virkelig noe jeg trenger.